10 poeng 120 moh. N68°32.81/E016°59.90.
1,85 km. Gangtid ca. 30 min.
Alternativ rute over Fløyet og via Mikkel Jonsa-steinen er 2,7 km, gangtid ca. 1 t.
(Avstand mellom bok 11 og bok 12 er 1,35 km.)
Start: 25 moh. N68°32.03/E017°00.45.
Parkering som for bok 10 Strandfjellet. Passér bom ca 100 m fra kommunal vei. Fortsett videre opp dalen, først traktorvei og så sti langs Rogndalsvatnet til trimkassen.
Alternativ rute over Fløyet: Se under bok 10 Strandfjellet. Fra Mikkel Jonsa-steinen følg stien ned mot Rogndalsvatnet, og ta så av til venstre mot post 12
DIKT
Rogndalsturen
O, hør min venn hva jeg nu vil si deg
vil du en sommerdag være med meg
inn gjennom skogen som er så pen
med bjerkeduften så frisk og ren.
Først går vi inn over Kvilarberget
og inn på på Orvolden der er så herlig
de fire hus mellom skogen grønn
og Orvoldsletten som er så skjønn.
Og lenger inne er Stormobakken
den vide kongsvei den er så vakker
vi står og ser for det er så rart,
der ligger vannet så speileklart.
Vi setter oss bort i bakkehellet
og ser bortover mot Bergvikfjellet,
som reiser seg i fra vannet opp
bekledd med skog ifra fot til topp.
Og opp mot Vassbotn som vi kaller
hvor Kvitforsen ned i vannet faller.
Der er så pent at det kan du tro,
jeg skulle gjerne der oppe bo.
Men så fortsetter vår gang innover,
mens alt omkring oss sin skaper lover.
Thi alt er kledd som i søndagspryd
med fuglesang og med elvelyd.
Der innom Tverrelven er en slette
som jo bær Fløymyrens navn med rette.
Den ligger under det bratte Fløy
hvis steile høyde oss synes drøy.
Her kan vi Rognsåens toner høre
som nesten lokkende når vårt øre,
men når du kommer litt lenger inn
den nesten giver deg skrekk i sind.
Nu, hvilken vei vil du vi skal tage
ei heller her kan vi skille lage,
at følge her er nok til vårt gavn
thi her er Gluggsteinans rette navn.
Den øvre veien vi begge tager
skjønt vepsen mang en gang ofte plager
men nu i dag er det solskinnsvær
man sier vepsen ei er så svær.
Her har vi meget av fuglesangen
og nedenunder oss fosseklangen.
Vi uvilkårlig må stanse, thi
en så fortryllende harmoni.
Ei denne vei jeg så snart forglemmer
thi barndomsminnene her seg gjemmer
hvor kreaturene jeg jog frem
og blæste i lur så det hørtes hjem.
Men opp på Strupen vi nu er kommen
her står vi stille med hånd i lommen
av blott forundring hva vi ser her
vi nyter synet i stumt begjær.
Her har vi Rogndalen for vårt øye
og rundt om fjellene nokså høye
vi merker Niingens høye topp
der stander mektig som dalens Drott.
Der ligger vannet så tyst og stille
som om det alltid deg sige ville
her inne liger jeg ganske gjemt
i ensomheten dog ei forglemt.
Diktet er skrevet av Petter Steinmo, og er publisert i "Fimbul" 1978.
Det er innsendt av Marit Andersen
Petter Steinmo (1884-1961) var bror til Anton Lambertsen. Han vokste opp på Steinmoen på Strand i Bogen. Han fungerte i voksen alder som lærer på Os i Østerdalen.
{phocagallery view=category|categoryid=13|displaydescription=1|highslidedescription=2|overlib=2}
